Da høsten var som klarest - en september ettermiddag
Strømmet skjebnen ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen - til kvinne og til mann
Om at kjerka opp I parken sto I brann.
Det var mange som tok veien - som følte de måtte dra
Opp til småhus og stille gater - mellom Galgeberg og Etterstad.
Flammen dannset I kvelden - lyste mot åsen bak
Da Vålerenga kjerke - fikk himmel'n sjøl til tak.
Så mange minner - og tanker - lever I en menneskekropp
Knytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate - til et hus og til en gård
Der vi brukte våre aller beste åare.
Og mange som stod der I parken - var døpt I kjerka engang
Og hadde spasert over gulvet - mens bryllupsklokka klang.
Flammen danset I kvelden - lyste mot åsen bak
Da Vålerenga kjerke - fikk himmel'n sjøl til tak.
I parken - stod det menn - som hadde spelt fotball siden dem var små
Og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge, menn og kvinner - som hadde flytte inn I seinere åare
For å gi nytt liv til en del av byen våare.
Og orgelet spilte aleine - jeg sverger på at det er sant
Og kjerkeklokka ringte - da taket til slutt forsvant.
Naken, grå og øde - som en skygge mot åsen bak
Sto Vålerenga kjerke - med himmel'n sjøl til tak.
